Akkurat da jeg trodde det verste var over kom det noe nytt
De siste årene føltes det som om livet hele tiden hadde noe nytt å komme med. Hver gang jeg tenkte at «nå blir ting lettere», kom det noe nytt.
Og til slutt begynte jeg å vente.
Jeg ventet på at livet skulle roe seg.
Jeg ventet på at jeg skulle føle meg som meg selv igjen.
Jeg ventet på at jeg skulle føle meg klar.
Men den dagen kom aldri. Og kanskje var det akkurat da jeg skjønte noe.
Hvis jeg fortsatte å vente på å føle meg klar
kom jeg kanskje til å vente resten av livet.
Det var da BELLEYE begynte.
BELLEYE ble ikke til da alt var på plass.
Det ble til midt i kaoset.
Midt i en periode hvor jeg fortsatt ventet på å føle meg klar.
Kanskje er det derfor BELLEYE betyr så mye for meg.
Men fordi de minner meg om noe jeg selv trengte å lære.
At vi ikke trenger å ha alt på plass før vi begynner. At vi ikke trenger å føle oss helt klare. For sannheten er vi kommer kanskje aldri til å gjøre det.
Og kanskje er det derfor de små tingene betyr så mye. De små tingene som får oss til å føle oss litt mer som oss selv.
De små tingene som gjør terskelen litt lavere.
De små tingene som gjør at vi tar det første steget.
Fordi de minner oss på at vi fortsatt kan bevege oss fremover.
For meg ble BELLEYE den påminnelsen.
Et lite ritual før jeg møter verden.En liten ting som gjør det litt enklere å begynne, selv på de dagene hvor ingenting føles enkelt.
Og kanskje er det akkurat det BELLEYE skal være.
For kanskje blir vi aldri helt klare.
Men kanskje er det nettopp det første steget som gjør oss klare.
